Normal
0
21
false
false
false
MicrosoftInternetExplorer4
Kapittel 1 –
Morgenstress
Hva var den lyden?
Det var som en slags kiming, bare en million ganger mer intens og skrikende og
det verste var at den ville ikke holde opp! Med ett slo døra opp og tunge
skritt kom over det plankelagte golvet. Noen famlet med vekkerklokka, fikk
omsider slått den av med et klikk og sa, irriterende muntert:
”God morgen, prinsesse! Beklager å måtte dra
deg ut av skjønnhetssøvnen din på denne måten, men nå er det altså morgen. Opp
og hopp!”
Mora til Namaru, mrs.
Hanikamiya, var alltid så vemmelig opplagt; hun hadde for vane å plutselig
konstatere alt som kunne gå under kategorien ”totalt innlysende” en time etter
at noen hadde kapret den for lengst. Hvis man ikke hadde holdt ut med henne i
femten år allerede, men derimot nettopp hadde blitt kjent med henne, ville man
høyst sannsynlig ha trodd at hun var et par lysår tregere i nøtta enn en
treåring, men slik var det altså… egentlig
ikke. Moren til Namaru hadde nemlig vunnet pris for en kunnskapskonkurranse
noen få år tilbake og Namaru var stolt over å være datter av et geni.
Namaru selv så seg
ikke som et geni, akkurat, mer som tvert motsatt. Hun hadde ofte prøvd å
overtale seg til å prøve enda hardere å kunnskapsmessig imponere samtlige, men
det gikk liksom ikke så bra: Hver gang hun fikk sin lille åpenbaring om å prøve
bare litt hardere, endte hun alltid
med å sitte med hodet i hendene og hulke fortvilet. Men så var det også
forståelig; de fleste av oss ville nok ikke ha forstått så bemerkelsesverdig
mye av ungdomsskolens mattematikkproblemer, og å kunne identifisere og tolke
Shakespeare’s dikt (selv om den siste delen ikke kan høres så veldig komplisert
ut) om man bare går i niende klasse?
Uansett hadde hun ikke følt seg helt på topp
under ferien og heller ikke de siste dagene på skolen før ferien, hvor hun
hadde sittet og pugget en tresiders stil om haikudikteren Matsuo Basho. Hun
hadde gjort stilen ferdig på toget hjemover.
Med et langtrukkent
sukk klarte Namaru med en kraftanstrengelse å få karret seg opp i senga og
stirret døsig mot døra hvor mora nå sto og smilte oppmuntrende til henne. Slutt å smile, VÆR SÅ SNILL! tenkte
Namaru. Hun gjengjeldte smilet, men ikke lite entusiastisk, kom seg omsider ut
av senga og ned på det kalde golvet og tok motvillig på seg sokkene, trakk
dongeri -buksa oppover beina og låste beltet rundt midja.
”Kommer,” mumlet hun trøtt og nærmest veltet
ned trappa til et digert frokostbord. Hanikamiya hadde allerede satt seg og og
nå prøvde å få Namarus ni år gamle bror, Kikai, til å gjøre det samme. Til da
hadde han vært motstridende, men da han fikk se søstera stavre seg ned trappa
og i tilsynelatende verre tilstand enn ham selv, ble det sure uttrykket hans
vridd til en hånlig geip.
”God morgen, Ru. Er du trøtt?” lo han retorisk.
Det var like før Namaru skulle til å klabbe til ham, men lot det gå for denne
gang. Hun visste hvor umedgjørlig moren ville bli om de to begynte å slåss nå.
Med en illrød nyve lente hun seg ned til broren idet hun passerte ham og
hveste:
”Hold smella!” Det var uheldigvis alt hun
klarte å prestere, enda hvor irritert og trøtt hun var. Broren stirret
utfordrende tilbake.
”Ellers hva?” spurte han, og ventet spent på
respons mens de barnlige øynene smalnet.
”Bare ikke tøy det for langt, du vet hva som
skjer,” fullførte Namaru, selv om det ikke var det planlagte comebacket.
Alt var klart for den
store avreisen; både veska og kofferten var pakket – veska var full, men ikke
bulende, av blyanter, penner, fargestifter, linjaler, tegneblokker, skolebøker
og nesten alt det andre hun trengte
til skolen, men kofferten inneholdt alt det veska ikke klarte å bære, så det
var ingen stor krise.
Namaru sitret spent. Hun og broren sto
utålmodig og så på mens moren deres fartet febrilsk rundt omkring i leiligheten
på leting etter nøkler, solbriller eller muligens nødvendige lomme- bøker for
turen. Plutselig ble stillheten, og det faktum at de enda ikke var ute av døra
for å få det hele overstått, for mye for lille Kikai, som av ren
kjedsommelighet utbrøt, tilsynelatende lei av hele greia:
”Kan vi ikke bare gå? Jeg er lei av å vente. Bare gi blaffen i de solbrillene og kom
igjen!”
Hanikamiya stoppet et øyeblikk med letingen
og stirret hardt på gutten. Namaru gjemte fjeset i hendene av skam. Nå har du greid det, din tosk! Sa jeg ikke
at vi skulle holde lav profil? Nå blir vi nødt til å holde ut med henne i
halvannen times kjøretur med den tonen!
Namaru kjente til morens sterke, men veldig
uhyggelige side med det å være sur og grinete, akkurat som henne selv; det var
ingen tvil hvem Namaru hadde fått det av, bortsett fra at morens hissige
temperament kunne foregå i timevis om ikke situasjonen bedret seg. Denne dagen
ble bare bedre og bedre.
Stemningen hadde vært
(som Namaru nesten på magisk vis, eller fortidas vonde minners sunne fornuft)
ganske dyster i bilen på vei til togstasjonen. Moren stirret rett framfor seg
og konset om sitt, mens Namaru satt fordypt i sine egne tanker, undrende på hva
dette semesteret ville by på. Kikai nynnet fraværende på en melodi han hadde
plukket opp fra privattimene som søstera hadde med gitaren. Egentlig var det
ganske greit, syntes Namaru, å bli hørt på den måten. Da følte man at noen forsto
hva en sa, på en måte og selv om hun satt og tilsynelatende ikke enset det som
skjedde – ikke at det var så beklagelig mye, smilte hun diskret til seg selv.
Plutselig skvatt begge ungene av at bilen
stoppet.
”Her er vi, unger. Hopp ut, vi har ikke så
godt tid,” konstaterte Hanikamiya, som allerede var halvveis ute av bilen. De
to søsknene kom seg også ut og lesset ut bagasjen fra bagasje- rommet i bilen.
I det fjerne, men med en sterk nok lyd til å få en tunghørt til å bli lytter
øre, hørtes fløyta.
Ӂ nei, vi er altfor sent ute! Fort, kom
dere på toget!’’ husjet mora på dem. Namaru fikk opp farta, men Kikai snudde
seg bekymret mot henne:
’’Du kommer vel og ser på, mamma?’’ spurte
han.
’’Ja da, Kikai, jeg kommer. Men det er
viktigere å få dere ombord før det drar,” påpekte hun kjærlig, ”så du må komme
deg etter søstera di. Jeg kommer, jeg rekker det til dere drar, ikke vær redd.”
Kikai så brydd ned framfor seg.
”Unnskyld for at jeg maste og gjorde deg mer
stressa, mamma, det er bare det at-”
Hanikamiya smilte tilgivende til sønnen og
ga ham en klem.
”Det er greit, Kikai, jeg vet du er spent på
skolen og ikke mente det sånn, men det blir ikke noe av om du ikke skynder deg.
Så, av sted med deg, nå.”
Hun så etter sønnen sin der han løp av gårde
etter søsteren, som allerede ventet på ham på perrongen.
”Hva var du så lenge? Toget skal til å gå,
din skillpadde,” ertet Namaru i en søsterlig tone. ”Men kom igjen, nå, vi kan
ikke risikere å miste det på ordentlig!”
Engler og Demoner
Kapittel 2 – Kyuoka
Ekspress
Toget var som vanlig
fullt av elever, lærere, som regel pleide å holde seg i de fremste vognene,
hvor skolebarn ikke var tillat, men en gang iblant tok de seg en spasertur i
korridorene for sikkerhets skyld. De passet alle egentlig helt fint, for da var
det ingen som kunne komme i trøbbel, men selvfølgelig var det alltid noen få
som ville ha litt spenning før det kjedelige skoleåret begynte på nytt.
Uheldigvis for dem, fikk de ansatte snart orden på dem også og de gikk stille
og satte seg i kupeene sine.
Det dumme med slike turer var at alle satt
så adsredt, bortsett fra noen knisende jenter i en klynge, eller gutter som
hadde råttet seg sammen med en tilsynelatende utrolig humoristisk plan om
togherredømme, som høyst sannsynlig aldri kom til å finne sted i dette
årtusenet.
Uten å vite hva det var, bortsett fra en
fullstendig ledig kupe, drev Namaru, med broren hakk i hælene, å lete etter
noe. Uten hell med det ene, trev hun opp en kupedør og lot Kikai smette inn
forbi henne selv. Wow, han er blitt
skikkelig høy i det siste! Søren, nå kan jeg bare bite i meg de høye
kommentarene jeg kommer med, ergret Namaru seg idet hun satte seg på
sofaraden overfor broren. Hun lente seg tilbake i det behagelige setet og følte
seg med ett dødstrøtt. Hun trakk et fornåyd sukk og la seg på sida opp mot
vinduet.
’’Vekk meg om noe skulle skje eller om
kondoktøren vil ha billettene. Hvis du vil, kan du gi ham dem selv; de er i
topplokket i veska mi i hylla over det, eh, Kikai?’’ Namaru blunket til Kikai,
som satt og stirret kjedet ut av vinduet.
’’Okay,’’ var alt han sa, før Namaru kjente
slitet og stresset dra innpå henne.
’’Billetten, takk?
Unnskyld, unge dame, kan du vennligst finne fram billetten din?’’ sa en vennlig
stemme. Det var kondoktøren som var kommet for å samle inn billettene, skjønte
Namaru og satte seg opp, rettet på de foldete skjørtet og stirret søvnig ut i
lufta et øyeblikk, men så for hånda ned i veska, som lå på golvet foran henne.
Hun famlet etter papirbitene og til slutt innså det verste på et tog; de var ikke der. Hun åpnet veska
helt og nærmest stappet hele hodet nedi åpningen og etter å ha lett febrilsk
etter dem- og å ha tømt veska for å finne dem- i to hele miutter, snudde Namaru
seg til kondoktøren, som til da hadde stått tålmodig og ventet. Han smilte da
jenta så bekymret opp.
’’Beklager, men jeg vet ikke hvor de er, jeg
tror broren min har tatt dem, og han vet jeg i hvert fall ikke hvor er…’’ Hun hørte det selv; det var en helt
idiotisk unnskyldning å komme med, hvor sann den enn måtte være, men mannen så
bare vennlig ned på henne og smilte enda
bredere.
’’Kanskje vi finner ut av dert likevel?
Sjekk lomma di, er du snill.’’ Hva? Skal
jeg ransakes? Hvorfor det, jeg har da ikke gjort noe galt, bortsett fra å miste
to billetter, men det er da overkommelig, eller? Kondoktøren bare fortsatte
å smile uskadelig da han så det spørrende uttrykket hennes; ikke noe særlig
forklarlig, nei. Motvillig stakk hun hånda i brystlomma på den hvite
uniformsblusen og uventet fisket opp to togbilletter makne til dem hun skulle
levere. Et lettelsens sjokk jog gjennom kroppen da hun fikk se dem og et
åyeblikk etter fikk hun dem utsmykket tilbake i hånda. Hun var fremdeles grepet
av et lite fniseanfall- det samme hun hadde blitt angrepet av da hun hadde
realisert togbillettene i hånda før hun rakte dem til den mellomaldrende mannen
med billettsaksa. Hun tok seg til bakhodet, knep igjen øynene og smilte brydd
til kondoktøren i døra, som gjengjeldte smilet, denne gangen ikke av rutine.
’’B-beklager, det var flaut…’’ innrømte hun
sjenert og snudde seg halvveis vekk.
’’Alt i orden, jenta mi, men husk å sjekke
alle mulige fluktveier før du trekker en forhastet konklusjon. Vi ses,’’ sa han
og gikk videre til neste kupe for å fullføre runden sin.
’’J-ja,’’ stammet Namaru, enda hun visste
han ikke var der. Men ett spørsmål gjensto: Hvordan
havnet de billettene i brystlomma mi, av alle steder, jeg kan ikke huske å ha
satt veska på golvet får jeg sovna og hvor i huleste er Kikai?
Men Namaru rakk bare så vidt å begynne å
tenke på dette, før hun hørte en minimalt skjærende lyd ute fra korridoren .
det var lunsjvogna som gjorde den rutinemessige runden sin. Unger i alle aldre,
noen lærere og andre ukjente voksne stråmmet til før den rakk å komme til deres
kupe og innen tida den brukte for å nå Namarus, var det bare en liten del av
uberørt utvalg. Den eldrende damen så smilende på jenta og spurte:
’’Skal det være noe fra vogna her?’’ Hun var
kort, men ikke mye kortere enn Namara selv, med det mørke håret flettet i en
slags turbanlignende frisyre, gamle, brune øyne og et rynkete, men vakkert
ansikt. Namara rykket til da hun merket at hun fortsatt sto der, spørrende og
stotret:
’’Æ… j-ja, jeg tror jeg tar en vørtekake, en
pose med peppermyntedrops og to sjokolader,’’ klarte hun å tvinge fram etter
mye stamming og ombestemmelser av maten fra vogna. Damen bare smilte godhjertet
og mumlet noe om ungdommen og jenter mens hun tok opp bestillingen fra rommet
under topplokket på vogna, som var dekket med en fin, lilla silkeduk.
’’Det blir akkurat 45 kroner, det, jenta
mi,’’ annonserte damen og smilte til Namaru. Denne gangen smilte hun tilbake
mens hun fant fram pengene, byttet dem for varene hun hadde kjøpt og takket
damen idet hun tok imot.
’’Takk selv, jenta mi og ha det fint på
skolen, så ses vi til neste halvår, det vil si, om du ikke skal hjem i ferien,
altså,’’ fastslo hun, ga et siste smil og hevet hånda halvveis i et lite vink. Ja, vi gjør vel det, enten jeg skal det ene
eller det andre, tenkte Namaru til seg selv mens hun så etter vogna som
fortsatte de siste kupeene bortover. Hun sukket tungt, gikk inn i kupeen sin
igjen og lukket døra. Plutselig kom hun på noe, sprang opp av setet og rev døra
til sides. Vogna var borte. Den hadde antagelig gått oner i den neste vogna.
Desperat løp Namaru bort over gangen mellom de to kupevognene og tittet inn
gjennom vinduet. Vogna var aldeles tom, bortsett fra noen gutter som lekte med
noe greier som de festet mellom kupedørene før de selv forsvant inn gjennom
hver sine tre dører. Det skulle i så fall
være greit å gå inn nå, det er jo bare gutter på min alder og de vil da vel
ikke meg noe vondt? Uansett måtte hun nå igjen den lunsjvogna, så jeg har et
alibi! Hun la øret inntil ståldøra å prøvde å få med seg noe. men samme
hvor hardt hun konsentrerte seg, kom det ikke eneneste lyd innenfra; ikke
engang folk som snorket som bivirkning den tidlige morgenen.
Der! Lunsjvogna var på vei inn i sin tredje
vogn, hun måtte nå den igjen, men… Med ett la hun hånda på dørklinka og braste
inn i korridoren. Det var rart. Hvorfor
reagerer ingen? Men jeg går ut fra at det ville vel heller jeg gjort om jeg
sov… Namaru gispet; vogna var allerede ute av døra på dem andre siden av
gangen. Hun satte på sprang, men snublet plutselig i et eller annet og deiset i
golvet. Det faktum at en rød løper var rullet ut over midtgangen, stred ikke
mot et annet faktum at det gjorde avsindig vondt, men ikke på den ytre måten,
det var noe som slo seg fordervet under huden på kneet. En eller annen plass
kom det en rå, hånlig latter etterfulgt av to andre og Namaru så en kupedør gli
opp rett foran henne. Ut kom en-to-tre gutter, cirka på hennes egen alder, alle
tre, så det ut til. Den fremste gliste hånlig ned på jenta som lå på golvet;
han klukklo og dreie huet halvveis til lakeiene sin:
’’Det ser ut til at vi fikk napp likevel,
karer,’’ konstaterte han, opplagt som det var, bortsett fra det med ’vi’. Gutten var ganske høy, med kort,
kjafsete hår. Han var kledd i stort sett filler, men det var i så fall de
fineste fillene hun hadde sett.
Namaru prøvde stakkarslig å få et glimt av
hva det var hun hadde så ansvarsløst snublet i ved å snu kroppen så mye hun
klarte og der var den, en syltynn, men tydelig sterk tråd, gikk tvers over
rommet fra den ene kupedøra til den andre, antagelig var det noe der som holdt
forbindelsen oppe.
’’Haha, du fikk henne, boss,’’ skrattet den
ene gutten halvhjertet. Lederen skulte dumt på ham og satte opp en mine.
’’Selvsagt gjorde jeg det, din dust!’’ skrøt
den første hovmodent. Han la hendene bak hodet et øyeblikk, men så stirret han
hardt ned på jenta og avskys mørke lyste av øynene hans.
’’Dette er vår vogn, jente. Vi ønsker velkommen
de vi vil og du er ikke velkommen.’’ Han nikket anerkjenende til de humrende
kumpanene sine og alle tre, med den første i spissen, beveget seg faretruende
mot Namaru. O-oh, hva gjør jeg nå? Hva
vil de gjøre med meg?
’’Vi skal vise deg hvordan vi ønsker ulovlig
passerende velkommen,’’ informerte den fremste gutten. De to andre de to andre
fikk tydeligvis bare lov å snakke når han samtykket, virket det som. Ikke at
Namaru hadde noe spesielt imot det; en idiot
var greit nok, men hun kunne ærlig talt klarte seg helt fint uten den kommende
privattimen.
’’Jeg… jeg tror jeg… klarer meg uten,’’
annonserte hun med et bråkjekt smil, ’’dere skjønner, jeg er bare på leting
etter broren min og fulgte etter lunsjvogna fordi jeg lurte på om dama visste
noe om hvor-’’
’’Stille, jente!’’ kommanderte gutten
høylytt og Namaru kjente et dødelig sammenstøt av en fot i høyre ribbein. Hun
krympet seg og klynket ynkelig; smerten var uutholdelig og hun visste ikke hvor
lenge den ville vare. Siden hun lå på magen med siden av hodet mot den røde
løperen, kunne hun ikke mer enn ane det neste trekket til motstanderen og det
ville neppebli noe behageligere. Han sto over henne, så ned og snøftet.
’’Prøvde du å være morsom, nå, hva? Ditt
svake, ynkelig vesen, dine ferdigheter blir ikke verdsatt her. Ikke vær redd;
når vi har gitt deg en lærepenge, kan du gå, men husk: vi vil ikke se deg her
mer!’’ sa han, slo hendene inn i hverandre og fortsatte mot sakte mot Namaru
til slutt kunne hun bare se det nederste av skosålen. Plutselig kjente hun noe
ta tak i det lange, mørke håret og røsket. Namaru satte i et automatisk
smerteskrik, men grepet strammet seg bare enda mer om massen av mykt, delikat
hårmanke. Namaru knep både øyne og tenner sammen mot smerten og brakk seg.
Hodet dundret og hun var paralysert. Hun slappet med ett av, tross den iherdige
smerten og bare lå der og ventet på nådestætet.
Rett som det var ble hun brutalt dratt over
halvveis på siden og følte et nådeløst kraftig spark i magen før hun datt
tilbake som før. Hele magen tømtes og resten av kroppen vrentes. Det var det
grusomste Namaru noen gang hadde vært gjennom; kroppen ble fullstendig tappet
for kraft, om hun så hadde hatt noe før angrepet begynte, og luften hadde
forsvunnet også. Hun hadde absolutt ingen makt over egne handlinger og var
akkurat nå desperat etter luft å puste. Lungene var puffet og musklene som
sørget for pustefenomenet var helt ubrukelige! Det eneste, som egentlig ikke
var i hennes makt heller- hun klarte ikke engang forme et mentalt ’’nei’’- var tårer. De silte nedover
kinnene og hun stengte tennene sammen, hele kroppen låste seg og en stille
storm var iferd med å legge seg innvendig. Det flimret for øynene og hun kunne
så vidt kjempe seg til desperat å presse fram en svak, hes lyd før hun lå
stille.
’’Jin, hva er det som
skjer her?’’ ropte en kvinnestemme overrasket. En mannsstemme, antakelig han
hun kalte ’’Jin’’, stotret fortørnet:
’’Sairen, du-jeg… det er ikke slik du tror!
Jeg bare-jeg skulle bare-’’
’’Skulle bare hva, om jeg tør spørre?’’ Det var kvinnen igjen og hun lød ganske
så frustrert, men samtidig streng og bestemt. ’’Jeg har vært borte i ti
minutter og så klarer du og Ko og Wani å lage bråk allerede?’’ Namaru lå helt
stille for å holde på spenningen. Dette var tydelig ei jente hun ikke ville
herse med, i hvert ikke etter å ha blitt banket blå over halve kroppen og
nesten kvalt, men nå kjente hun at kroppen gradvis roet seg ned. Hun fikk igjen
pusten, men var ennå sinnssykt skjelven etter hendelsen. Hun måtte også huske
ikke å røpe at hun var våken, av frykt for følgende. Det hørtes ut som
bandelederen hadde problemer med å forklare jenta situasjonen, men hun trippet
tærne i golvet utålmodig. Dette gjorde tydelig gutten enda mer nervøs. Han
stotret og fikk ikke fram noen betydelig andel ord å forholde seg til, så hun
bare ignorerte ham og stirret forbi.
’’Hvem er det som ligger der borte?’’ spurte
hun og tonen lå mellom nysjerrighet og medynk. Hun subbet bort til legemet på
golvet.
’’Jin, hva har du gjort!’’ utbrøt hun plutselig og stirret på Jin sjokkert. Han
prøvde å forklare, men det gikk visst ikke helt etter planen:
’’Men… Sairen, det er jo et… jeg trodde… vi
skal jo-’’
’’Men du skal jo ikke utføre vold på dem,
bare fordi de-’’ fyrte hun rasende tilbake, men stoppet brått idet et halvkvalt
hikst kom fra mennesket vendt med ryggen mot dem; nå var hun på vei opp på
knærne og gispet smått etter luft. Jin var på farten med en gang.
’’Har du ennå ikke lært? Ligg stille,
ellers-’’ Namaru kjente en tung, hård fot mot midjen og med et smertefylt hikst
ble hun tvunget tilbake ned på bakken. Jenta reagerte tok armen hans og tvang
ham opp mot ei av kupedørene
’’Hva er det du gjør, Jin-kun? Vi skal jo
prøve å ligge lavt!’’ hvisket hun lavmælt. Jin ville protestere:
’’Men hun har jo sett oss, hva vi er... så
hva gjør vi nå?’’ Sairen så kjærlig på ham, så smilte hun og sa:
’’Kanskje vi skulle la det gå for denne
gang, hva? Hun er for ung. Hva du allerede har gjort er nok, dessuten, hva
ville vennene og lærerne si? Kom igjen, Jin-kun, for denne gangen, for meg?’’
Hun strøk ham kjærlig på kinnet og stirret inn i øynene hans. Han demonsrerte
stumt imot, men måtte til slutt gi seg med et sukk.
’’Ja vel, greit, så lar vi henne gå, men hun
må love oss først,’’ påminnet Jin henne. Hun smilte takknemlig til ham. Han
tvang fram et lite medgjørlig og usikkert smil. ’’Men bare
for denne gang,’’
insisterte han sta.
’’Tusen takk, Jin-kun,’’ sa Sairen
oppriktig. Hun ga ham en liten klem og snudde mot Namaru. ’’Først må vi få
denne opp og gående,’’ fastslo hun, bøyde seg ned og tok hånda til Namaru, som
rykket til og hun kikket opp på det vennlige ansiktet til Sairen. Det var et
nydelig ansikt; smale, men store, romantiske øyne omkranset av mørke ringer, et
resultat av sene netter og altfor mye stress. En svarthåret, delvis løs
pannelugg dekket skallen ned til øynene og det tjukke, delikate, svarte håret
hang nedover skuldrene og løst i den tunge luften som omga dem. Kroppen hennes
var den av drømmers drømmer; ikke syltynn, men heller ikke tjukk, dekket av en
svart og hvit kimono med skjørt ned til rett under knærne. Hånden hennes var
varm og kjærlig, som en mors, men litt mindre enn Namarus egen.
’’Kom igjen,’’ oppmuntret hun, og hjalp den
fortumlede jenta opp på beina. Namaru holdt på å miste balansen på grunn av
angrepet og at hun ikke hadde stått på en stund. Hun kastet et indignert blikk
på gutten borte kupedøra; de to kumpanene hans hadde gitt ham godsinnet, men
ubetydelig moralsk støtte ved å komme bort til og spørre ham ut om diverse
mulige skader og annet plagsomt som kanskje kunne gjøres noe med, men Jin
virket mer usikker enn noensinne og dette påvirket vennene hans tydelig. De så
bekymret på hverandre, men ble var da lederen kremtet og stirret den fremmede
jenta delvis inn i øynene. Sirena, etter å ha hjulpet henne på beina, snudde
seg mot ham:
’’Jin-kun, er det noe du gjerne vil si til…’’ Hun stirret
spørrende på Namaru, hun stirret tilbake et øyeblikk og sa med skjelvende
stemme:
’’N-Namaru, H-H-Hanikamiya Namaru…’’ Serena
nikket forstående og vendte seg til Jin igjen.
’’Er det noe du gjerne vil si til Namaru-chan, Jin-kun?’’ spurte hun retorisk, med
ekstra trykk på ordet ’’gjerne’’. Hun
gjorde noen raske, oppmuntrende forklarende gester bak ryggen på Namaru, som
sto sjenert med kroppen fullt vendt mot Jin og så ned i bakken foran føttene
sine. Han klødde seg håpløst i nakken og kremtet igjen. Sakte begynte han å
bevege seg bort til jenta på den andre siden av rommet. Da han var kommet bort
og var omtrent halvannen meter fra henne, rakte han motvillig ut hånda og
Namaru tok den like diskret. Men dette var tydelig ikke nok for Serena. Hun
kremtet stille og Jins uttrykk hardnet og etter en liten stund mellom fri vilje
og tvang, presset han fram et lite ’’jeg
beklager’’. Serena smilte glad og Namaru smilte nydelig til ham som en
bekreftelse på at han var uten synd i denne saken.
”Så hvordan kom dere hit og hva gjør dere
her?” Namaru så fra Sairen til de tre guttene overfor seg selv og sin nye bekjente.
Alle fem satt i en av kupeene i den ellers så forlatte vogna, spent på å vite
mer om hverandre. Det så ikke ut som om de tre guttene hadde mye å si, så
Namaru henvendte seg til Sairen, som smilte forståelsesfullt tilbake og gjorde
seg klar til å fortelle sin del av historien…
Det var sent på dagen
og solen var i ferd med å nærme seg nedstigning. Toget rullet hastig over øde
gressletter, fjell og gjennom daler mens det skranglet høylytt og tutet i vei.
Til tross for at Namaru hadde sovet tidligere på dagen, følte hun seg ikke så
opplagt lenger og satt med hodet klint inntil vindusglasset og pustet tungt med
lukkede øyne. Tankene hennes var helt andre steder, om de var å finne i det
hele tatt og hun merket ikke at ettermiddagen sakte men sikkert fløt lydløst
inn i natten.
Stedet e jo dødt...