Hei.
Jeg er fersk på dette forumet, men tenkte å dele en historie jeg har skrevet ned.
Ideene datt ned i hodet mitt mens jeg skrev.
Hyggelig om noen kunne gi tilbakemeldinger.. all respons mottas med takk!
Mitt spørsmål etter dere har lest er.. får dere lyst til å lese mer? :)
I et normalt nabolag, i et normalt hus bor en tilsynelatende normal familie. Den består av far og mor og deres sønn Michael Tuppe. Michael er en ung gutt med uendelig fantasi i hodet, noe som foreldrene ikke alltid likte så godt.
«Gå ut og vær med venner» og «gjør noe annet en å lese disse tullette bøkene som gjør deg enda mer fantasifull en du allerede er», var kjente fraser som mor og far Tuppe ofte slengte etter Michael.
Michael hadde alltid vært tiltrekt av fantasi, magi, trolldom og alt som ikke var av denne verden, uten at han selv helt visste hvorfor han var så ekstremt opphengt i dette.
På skolen så de andre klassekameratene rart på han, utenom Jack Dorti, Michaels hale. Fulgte etter han over alt og ville alltid høre på de artige historiene som Michael fortalte.
Michael synes det til tider var plagsomt, men også veldig godt at noen faktisk ville høre på det han hadde å fortelle.
Michael ble som oftest holdt utenfor i alt på skolen og i vennekretsen. «tulling», «særing» og «raring» er velkjente ord som ble kastet etter han i hytt og pine.
Det var kanskje ikke så rart at andre så på Michael som et spørsmåltegn. Han var aldri med noen andre i friminuttene, men satt som regel å leste en bok om andre verdener, verdener full av magi og en verden der han ble forstått og likt for den han er. Jack satt jo som oftest ved siden av han og maste hull i hodet på han om hva han leste og hva boken går ut på osv.
En morgen ville ikke Michael på skolen, han ville være hjemme å lese. Og dro da et skuespill om at han var så syk, og foreldrene gikk rett på.
Da de dro på jobb kunne han lese så mye og lenge han ville uten at han ble mast på til andre ting.
Michael kom til å tenke på at han snart var ferdig med den siste boken sin og at han helst skulle hatt en til. Men det var jo alltid foreldrene som kjørte han til biblioteket, men det gikk jo ikke denne gangen.
-Hva skal jeg gjøre, tenkte han. Nå som jeg har spilt syk og har mange timer som jeg skulle lese!
Han gikk igjennom alle bokhyllene i huset, men fant bare kjedelig bøker. Han var på veg opp til rommet sitt for å se om han kanskje hadde glemt en bok, noe som var usannsynlig, da kom han på at dem har et loft som han aldri hadde vært på. -Kanskje det er noen bøker der!
Han hukte ned loftlemmen, trakk ned stigen og klatret opp på loftet.
Han så rundt seg etter noe form for lys og fant en gammel lanterne som han fikk lys i.
-Uff, så mye støv og skitt det var her oppe da, sa han lavt til seg selv.
Det var bare det det var også, skitt og støv. Men i det han skulle klatre ned igjen så han at noe blinkte innerst i hjørnet. Sollyset skinte i gjennom en sprekk i taket og rett på noe som viste seg å være et speil.
Han sto å så lenge på dette speilet, mens han børstet bort støv fra det.
Det var stort, større en Michael selv og forunderlig nok var det bare speilrammen som var støvete, selve speilet var krystallklart. Det hadde store fine border på sidene og på toppen. Så ut som et gammelt antikkspeil.
Han merket at det var noe ved dette speilet, dette var ikke et vanlig speil!
Det var som om han ble dratt mot speilet og nesten hypnotisert. Han rekte hånden ut sakte og tok på det krystallklare speilet og det begynte sakte, men sikkert å lyse. Det ble sterkere og sterkere og Michael ble redd og mistet lanternen og sprang ned trappen igjen, ut av huset og til Jack Dorti som bodde tre hus lenger bort. Men har var jo selvsagt på skolen, det hadde Michael glemt i all denne forbauselsen.
Han tok sykkelen fatt og syklet til skolen, gjemte seg bak et tre og ventet der til Jack fikk øye på han. Han vinket han ut. Jack brukte en unnskyldning om at han måtte på do, og gikk ut, der sprang Michael rett på Jack.
-Hva er det? Er det noe galt, spurte Jack. -Kom, du må komme, sa Michael og kastet seg på sykkelen.
Jack fulgte etter.
Michael ville ikke fortelle hva det var før de kom inn i huset igjen.
-Fortell meg hva som skjer, foreldrene mine går bananas om de finner ut at jeg er her midt i skoletiden.
-Ikke bekymre deg over alt mulig og følg meg, sa Michael og hukte ned loftlemmen og klatret opp.
-Opp der..? er det ikke mørkt der, sa Jack.
-Det er noe veldig interessant her oppe, skynd deg opp.
Jack, klatret noe motvillig opp og spurte hva det var som var så interessant.
Michael viste han speilet og sa, - Dette speilet er magisk!
-Jack så litt oppgitt på Michael. - Du og din fantasi, det er greit og ha en bred fantasi, men dette blir litt for mye. Hva er så magisk med dette da, om jeg tørr spørre?
-Ser det ikke spesielt ut?
Jo, altså.. det er et fint speil og alt det der. Hva er det liksom som er magisk med det, sa Jack.
Michael fortalte det som hadde skjedd og Jack ble enda mere oppgitt.
-Så du sier at visst jeg strekker ut hånden så lyser speilet opp..?
Jaja sukket Jack, og tenkte han fikk gjøre det så han kunne sette en stopper for dette.
Han sto med hånden strekt ut og ingenting skjedde.
-Vent litt, sa Michael og strekte ut hånden sin.
Og der begynte det å lyse, sterkere og sterkere. -I alle dager, du snakket sant, sa Jack.
Begge strekte ut hånden og det ble bare sterkere.. de ble dratt mot speilet, men klarte ikke å ta ned hånden, de var altfor nysgjerrige.
Plutselig ble alt hvitt.
De befant seg i hver sin seng i samme rom. Michael våknet først og vekket Jack.
Hvor er vi..?