Hei. Dette blir min første post på dette forumet, men har lest her en stund som blindpassasjer og fant ut at tiden var inne for å bidra. Tenkte derfor å lime inn første kapittel fra det som forhåpentligvis blir en roman til slutt. Velbekomme.
Kapittel 1
Jeg våknet opp med et hode som kjentes ut som om det var på vei til å falle av. Jeg reiste meg sakte opp fra sengen og det var som en tsunami slo meg tilbake igjen. Nakken var stiv og hver minste bevegelse fikk meg til å ynke meg i smerte. Jeg hadde ikke klokke, men en glippe av sol snek seg inn mellom persiennene og røpet at solen allerede sto høyt på himmelen. Med en kraftanstrengelse rykket jeg meg opp av sengen og tuslet inn på badet. Jeg lukket øynene og prøvde å mane frem bilder fra natten som var. Bildene var kornete og av svært dårlig kvalitet. De fløy frem og tilbake i ukronologisk rekkefølge og viste konturer av ukjente ansikter. Det hjalp ikke på hukommelsen.
Jeg husket bortimot ingenting fra nattens begivenheter. Hvis jeg skulle tro kroppen min hadde jeg vært i krig. Men jeg visste bedre. Som alle de andre dagene denne uken hadde jeg vært på flasken. Vært på fylla, fyrt, rølpet. Kjært barn har mange navn, så også utskeielser som innebefatter alkohol.
Jeg skvatt litt da jeg så meg selv i speilet. To blodskutte øyne, halvlangt fettete hår og dager gamle skjeggstubber var det som møtte meg. Men det var ikke det som fikk meg til å heve øyenbrynene, det var den forstørrede og kvestede leppen. Jeg sukket en smule oppgitt. Det forklarte i hvert fall den stive nakken. Som alltid begynte bitene sakte, men sikkert å falle på plass. Hvem som sto bak den kvestede leppen visste jeg dog ikke, men det var heller ikke viktig. For det vonde hodet hadde jeg derimot flust av mistenkte. Øl, vin og sprit var alle på listen.
Kjøleskapet konkurrerte med magen min om å være tommest. Sulten vant en knepen seier, yoghurten med en best-før dato som gikk ut for over to uker siden måtte til pers. Den hadde en merkelig konsistens, men smakte egentlig ikke så aller verst. Jeg åpnet ytterdøren og så avisen til naboen ligge tvers over gangen. Med en tyvs listige bevegelser nappet jeg til meg den allerede timer gamle morgenavisen og tok den under armen før jeg vandret ut i sollyset.
Bergen hadde for lengst våknet til liv. Den støvete og utslitte brosteinen som dekket gatene var overbefolket av byens borgere. Glupske trampet de den i hjel til fots eller pinte den bak rattet på en bil eller sykkel. Brosteinen ga fra seg en buldrende lyd i respons, som best kan sammenlignes med et stort hylekor. De støvete Bergensgatene var varmet opp av solen og det gjorde at de fungerte som en gigantisk varmeovn som ingen klarte å være i kontakt med lenge av gangen. Folk strømmet i stedet inn til fortauskafeene som for en liten stund hadde byttet ut paraplyene med parasoller. Her satt de og nippet til en halvliter eller en iste, mens de myste opp mot solen med et smil om munnen. I byen hvor det alltid regner var det erklært en høyst uoffisiell og midlertidig unntakstilstand.
Jeg likte det egentlig ikke. Kjente meg ikke igjen, følte meg som en fremmed i min egen by. Byen var en helt annen i dette lyset. Jeg tittet meg tilbake og så bort på bygningen hvor jeg bodde. Den var et trist syn. Fasaden var som en eneste stor, grå masse av stein. Murpussen var nedslitt og hele bygningen var dekket av tenåringers spraybokser. Jeg smilte. Endelig en ting jeg kjente igjen. Det var betryggende å se at byens skyggeside forble uberørt av solens stråler.
Avisens forside fortalte meg at det var fredag. En gledens dag for alle dem med jobb. En dag som ropte helg og som ved et trylleslag fikk alle til å glemme den grå, triste hverdagen for en dag eller to. Hvis mandagen var en ond stebror, var fredagen den snille søsteren. For enkelte.
Jeg for min del, kunne ikke fordra fredager. Fredager og helg var ensbetydende med skrik og skrål. Kjas og mas. Grunnen til at jeg drakk var nettopp for å overdøve og unnslippe dette. Helg betydde at alle disse grå, triste menneskene som gikk rundt i grå, triste dresser og slavet på grå, triste jobber hele uken, nå slapp seg løs. For en skakket stund tok de over byen og drakk som om de prøvde å gjøre opp for resten av uken.
Og de var overalt. I helgene var man omringet av disse vanligvis grå skyggene som nå gikk i prangende skjorter og med håret fullt av gelé. De beleiret alle byens vannhull og røykte ut stamgjestene. For meg betydde fredag at jeg nå snart, istedenfor å gå på en eller annen pub eller bar for å drikke, måtte søke inn på mer tryggere farvann. Inn der hvor faren for å støte på disse yrkesidiotene ikke var like overhengende. Som oftest betydde det at jeg drakk for meg selv inni min egen leilighet til jeg ikke orket mer og sovnet full og trist på sofaen. Her ble jeg værende til det igjen ble mandag og byen igjen ble overlatt til dens rettsmessige eiere.
Hvor skal man ta veien når mørket frister mer enn lyset? Hvem skal man vende seg til når ensomheten frister mer enn selskapet? Hva skal man gjøre når følelsen av å være mislykket sakte, men sikkert gnager deg i hjel og lar deg ligge igjen for å råtne?
Svaret var Hullet i Veggen. På folkemunne også kalt De Alkoholiserte Helters Kirkegård. Som navnet antydet var det et bortgjemt lite sted, som de fleste gikk forbi uten å engang vite det. Helt borterst på Brygget var det en brun dør som tilsynelatende førte ingen steder hen. Inn denne døren fant man folk av begge kjønn, folk i alle aldre med helt forskjellige bakgrunner. Gifte så vel som enslige. Arbeidsledige og arbeidere. Helt ulike mennesker på helt ulike måter, men som alle hadde to ting som bandt dem sammen. De kjente alle den samme følelsen av å være mislykket og de hadde alle mer eller mindre gitt opp å gjøre noe med det.
Innehaveren var derfor ikke videre overrasket da han tittet vekk fra fjernsynet og ble møtt av mitt dystre utseende. Han sukket og så igjen tilbake på fjernsynet.
Jeg pekte meg ut det innerste bordet og satte meg ned og brettet ut avisen. Jeg bestilte en øl til å skylle ned ettersmaken av yoghurten, som nå fortalte meg i kraftige ordelag hvorfor man tok seg bryet med å plassere en best-før dato på varene.
Dagens samfunnsnyheter var som alltid helt uinteressante for en som helt har meldt seg ut av samfunnet. Avisenes fete typer skrek ut om det forestående stortingsvalget. Alle hadde visst et eget parti. Det var et parti for de rike, de fattige, de unge, de miljøbevisste. Jeg fant ingenting der om et parti for de mislykkede.
”Å stemme er en plikt” sto det på en annen side. Jeg tok meg selv i å fnyse. 26 vintre hadde jeg overlevd, i åtte av disse hadde jeg rent forsømt min plikt. Slike formanninger appellerte ikke til meg. Hadde det stått ”Å stemme er en uting” skulle jeg faktisk vurdert det.
Her må jeg gripe inn, for nå kan det virke, for dem som ikke kjenner meg, som at jeg med all denne tristessen og bitende bemerkninger helt har gitt opp livet og det beklager jeg, men det er altså en helt korrekt slutning å trekke. Eller rettere sagt, jeg og livet har sammen kommet til enighet om å gi opp hverandre. Når alt kom til alt var det en avgjørelse som egentlig gjorde seg selv. Da dette ble skrevet hadde jeg fortsatt til gode å ha en jobb og lommeboken var temmelig skral som en naturlig følge av dette. Familien var jeg ikke lenger i kontakt med og hobbyer var noe jeg overlot til de grå, triste yrkesmenneskene når de trengte et avbrekk fra den kjedelige hverdagen som de kalte et liv. Faktisk innbilte jeg meg at jeg, selv om jeg framsto som frontfiguren i ”John Olav Nilsen og gjengen”, hadde det bedre enn disse menneskene de kalte eliten. En fattig trøst, selvsagt.
Sakte, begynte stedet å fylles opp av de samme, gamle kundene. Jeg kjente dem alle av utseende og kunne fortalt deg hva de alle foretrakk å leske seg med, men kun de færreste visste jeg navnet på og ingen av dem ville vært der for å bære kisten min. Ikke at jeg tror de ville vært edru nok uansett.
Innen jeg hadde lest avisen var de der alle som én. Kneipen, med den blankpolerte skallen, satt på sin vante plass, ved vinduet ut mot gaten. Her satt han og stirret ned i ølen sin som om det var en magisk kule som når som helst kunne befri ham fra hva det nå enn var som holdt ham fanget. Rolfen satt like bak og så ut av vinduet med en lengsel bare han visste hva var etter. På bordet mitt hadde jeg fått selskap av afghaneren Karim. Karim kunne ikke et eneste ord norsk og gjorde seg så vidt forstått på engelsk. Nettopp derfor tror jeg at vi kom så godt ut av det med hverandre. Alderen hans var umulig å fastslå med sikkerhet, men jeg anslo den for å være rundt førti. Første gang jeg møtte ham fortalte han meg at han en gang var en respektert lege i sitt hjemland. Nå ville ingen engang gått til ham med et simpelt vepsestikk.
Jeg løftet kruset mitt for en lydløs skål for svunne tider og drakk siste rest av øl i glasset. Omtrent før jeg hadde svelget ned sto en ny øl foran meg. Litt forbløffet så jeg opp og så rett inn i et ukjent ansikt. Ansiktet smilte imot meg så blidt at jeg ble rent tatt på sengen. Dette var virkelig ansiktet til en person uten bekymringer. Ikke en eneste fure eller rynke var å skimte i ansiktet som kunne være alt fra tjue til tretti år gammelt. Det var utstyrt med et gutteaktig flir som virket påsmurt og fikk det til å se ut som en Ivo Caprinofigur. Håret var mørkt og bølgete og lå i ukontrollerte former på ansiktets hode. Ansiktet ble forlenget av en tynn hals som igjen ble forlenget av en så spinkel og liten kropp at jeg var redd den skulle knuse hvis jeg tok på den. Hele personen var så gjennomført hyggelig at det nærmest virket påtatt og mekanisk.
- Den er til deg ja, svarte han skøyeraktig til mitt spørrende blikk.
Jeg trakk på skuldrene og tok en slurk før han rakk å ombestemme seg.
- Kan jeg slå med ned? spurte han og satt seg ned før jeg rakk å komme med noen innvendinger.
- Det er et fritt land, gryntet jeg tørt og vendte oppmerksomheten min tilbake til den brune væsken.
- Det er sant, nærmest ropte den merkelig mannen mens han slo knytteneven gjentatte ganger i bordet av ren ekstase. – Det er nettopp hva det er og måtte det fortsette det slik uansett hvem som vinner valget!
Kinnene hans glødet av opphisselse og han tok en sipp av ølen min for å kjøle dem ned igjen
- Du, hvis du er kommet hit for å få meg til å stemme, så kan du bare glemme det med det samme. Selv ikke en fyllik som meg selger sjelen sin for en enkelt halvliter.
Mannen hadde begynt å gå meg på nervene og jeg angret allerede på at jeg hadde oppmuntret ham ved å ta i mot velkomstgaven hans.
- Nei nei! Du misforstår, hevdet han hardnakket og så på meg med en skuffet mine.
- Mine motiver er intet annet enn rene!
Jeg snudde meg og ga ham et blikk som tydelig viste hva jeg syntes om han og hans motiver. Det var ikke til å misforstå, det var på tide for ham å gå og la meg være igjen med min trofaste venn. Kong alkohol.
- Gjør både meg og deg selv en tjeneste og hør på hva jeg har å si i to minutter. Den muntre tonen hans hadde fått et innslag av oppriktighet som fikk meg til å vende oppmerksomheten min mot ham igjen.
- Sånn ja, sa han selvtilfreds da han så det og rensket halsen for å understreke viktigheten av det han nå skulle si.
- Jeg har et tilbud til deg. Ett tilbud som jeg tror skal bli svært vanskelig å avslå, la han til fort før jeg fikk sagt hva jeg syntes om hans tilbud og tilbud generelt.
Jeg snøftet demonstrativt, men avbrøt ham ikke.
- Tilbudet er som følger: Jeg skal gi deg tilbake troen på livet som du så enkelt har forkastet. Jeg skal gi deg mer penger enn du kan drømme om mot at du gir meg retten til å fullt og helt bestemme over livet ditt.
Da jeg ikke svarte, lo han hjertelig.
- Nå! Se ikke så sjokkert ut: Sa jeg ikke at det var et uimotståelig tilbud?
Mannen gliste fornøyd med seg selv og blottet med det en perfekt, perlehvit tanngard.
Jeg snudde meg vekk.
- Hvis du ikke er vekke i løpet av fem sekunder, slår jeg deg ned. Det er ikke et tilbud, men et løfte.
Tålmodigheten min var for lengst nådd bristepunktet.
Mannen rygget rolig unna.
- Nåvel! Jeg gir meg for i dag, men tro ikke at jeg har gitt deg opp slik du har gitt opp livet. Jeg vet at du egentlig hater å leve slik du gjør nå og at din tøffe fasade i virkeligheten huser det mest sårbare byggverk. Farvel for denne gang herr Faaste.
Med disse ordene gikk han og etterlot seg bare en svak dunst av etterbarberingsvann og meg sittende som et stort spørsmålstegn.
Resten av dagen ble jeg sittende å undre på hvordan og hvorfor denne merkelige typen visste hvem jeg var. Og ikke minst hvordan han kunne kjenne meg bedre enn jeg gjorde selv.